Grosser Schweizer Sennenhund
GROSSER SCHWEIZER SENNENHUND er den største av de fire sennenhund-rasene. Den hadde ingen regional tilknytning, men fantes i små antall over hele Sveits. Den var et arbeidsredskap for bonden; en fremragende kvegdriver, holdt vakt over buskapen - så vel som hus og hjem, en god trekkhund og kløvhund. Den har fra gammelt av også blitt beskrevet som fattigmannshest og barnas bestevenn.
Takket være nevnte Prof. Dr. Albert Heim finnes Grosseren som rase i
dag. Bildet
viser Bello v Schlossgut, som var den hunden Franz
Schertenleib fra Rothöhe ved Burgdorf viste fram for prof. Heim. Prof.
Heim mente at denne hunden sto i en egen klasse, og heller burde være
påmeldt som en av ukjent rase, da hadde han kalt den en Grosser
Schweizer Sennenhund og gitt den en 1. premie. Men som Durrbachler kunne
han ikke gi den mer enn 2. premie, den passet ikke inn. Dette var
starten på grosseren som rase, og et
av de gylne øyeblikk i sveitsisk hundehistorie. I begynnelsen vant ikke
rasen terreng så fort, muligens pga at den ofte hadde en lys grå eller
gulaktig underull, som brøt den sorte fargen. I tillegg var kvaliteten
ujevn, og hannene var jevnt over mye bedre enn tispene. Fram til 1936
ble hunder av ukjent opprinnelse brukt i avlen, i noen
tilfeller ble den
også krysset med Berner Sennenhund. Den dag i dag hender det at det
fødes langhårede individer i et grosserkull. I 1956 ble det gjort et
krysningsforsøk med berner, mest av alt for å forbedre fargene, få en
dypere tanfarge
og mørkere underull. Disse krysningene ga en bedre farge, men
kroppsbygningen ble dårligere, og det aller verste var temperamentet,
istedenfor grosserens rolige selvsikkerhet, ble disse preget av angst og
nervøsitet. Krysningsforsøket ble ansett som en fiasko.
I dag er grosseren først og fremst en stor, rolig og tålmodig
familiehund. Den er ganske lettlært, og oppdragelsen pleier ikke by på
problemer. Best resultat får man om man er mild, men bestemt. Det er en
stolt og selvstendig hund, som trenger å vite "hvor skapet skal stå",
men vil ofte bli stri om den blir behandlet urettferdig hardt. "Kadaverdisiplin"
fungerer
dårlig. Men finner man tonen, har man en alle tiders
samarbeidspartner. Noen ganger får man gå litt andre veier for å nå sine
mål, da de ofte vil ha et ord med i laget. Men den er også glad i ros og
belønning, og mange har god erfaring og får flotte resultater med
klikkertrening. Den er sterkt knyttet til flokken sin, og vil helst være
der de andre er. Den liker å ha oversikt. Jaktinstinktene er bevisst
nedtonet, den har således ikke behov for å streife, og jager lite annet
enn kanskje naboens katt. Den går godt sammen med både artsfrender og
andre dyr, og blir ofte en trygg og god kamerat for barna.
Grosseren som brukshund og treningskamerat
Grosseren er en allsidig brukshund. Den trekker sitt lass med glede, og
holder et
ypperlig tempo for transportkjøring så vel som handikapkjøring. Den er
ingen sprinter, men holder et jevnt tempo og er svært utholdende. Vi har
pr. i dag mange som bruker hundene aktivt, enten det er som trekkhund
foran vogn eller pulk, kløvhund, eller søkshund. En er under utdanning
til lavinehund, en har forsøkt seg på det meste hos Norske
Redningshunder både ruinsøk og annet søksarbeid, en driver med
kantarellsøk når det er muligheter for det, to trener Freestyle, og
mange går sporsøk innimellom.
Tidligere hadde vi også en aktiv agility-ekvipasje. Dette sier vel litt
om allsidigheten til
grosseren.
Den ble som nevnt tidligere kalt "fattigmannshest" på folkemunne, og det
sier litt om hvilken sterk og utholdende trekk - og kløvhund den er. Når
det gjelder søk har den god søkslyst og gode evner, men kan bli litt
begrenset av den lave gjenstandsinteressen, og størrelsen. Det sier seg
selv at en hund på 50 kg + er ikke like smidig for eksempel i en ruin
som en liten spaniel…
Shiba som lavinehund og i draget. Foto fam. Gilbakken
Snørekjøring og trekk vinterstid fordrer harde løyper så den ikke synker gjennom, en stor fordel rasen har om vinteren er at den ikke får kladder under labbene uten at det er et helt ekstremt kladdeføre. Alt i alt er den en meget god allrounder, og vil helst være med der familien er, uansett hva de gjør. Arbeidsgleden er stor, og lykkelig er den grosser som får legge seg tett inntil sin eier etter endt arbeidsdag for en liten eksklusiv kosestund. I mange andre land blir de brukt som servicehunder for handicappede, og som terapihunder. Noen har blitt brukt aktivt ifht psykisk utviklingshemmede her i landet også, både som terapihunder, og som trekkhunder for å få disse barna/ungdommene ut i skog og mark. De viser en utrolig tålmodighet i slike situasjoner.
Fra trekk- og kløvtur pinsen 2004. Foto Lisbet Aarum
Litt skandinavisk historie. Grosseren 30 år i Norge. I
Sverige fantes grossere fra -64 da Baskeville's Hund Bamse ble den
første registrerte i Norden. Første gangen vi vet om at en grosser
deltok på en offisiell utstilling her, var så tidlig som i -67, da
danskfødte Katla Sera Dadi besøkte Norge. Den første grosseren kom
antakelig til Norge i -75, men dette er ubekreftet, og vi har ikke greid
å finne opplysninger om hunden, så dette blir altså antakelser. Vi
regner derfor fra da Tryggestads Kaifas, som den første sikre, kom inn i
landet i - 76, og altså har rasen 30-årsjubileum i Norge i 2006. Flere
svenske importer fulgte, i -77 kom det to til, bl.a. han som ble far til
det første norske kullet, Tryggestads Navarro. I -78 kom det 6 hunder,
bl.a. Tryggestads Petra, som vi regner som stammor til de norske
grosserne.
Grosseroppdrett i Norge. De
første to kullene så sitt lys i kennel Foursome, som hadde tatt inn
flere svenske hunder. Det første kullet ble født 17. mars 1980 etter
nevnte Petra og Tryggestads Navarro. Kennel Hovern tok opp tråden, og
hadde flere store kull på -80-tallet, disse hundene ligger bakom det
meste vi har i Norge i dag. Tryggestads Petra (se tegning) hadde fire
kull med tre forskjellige hannhunder, nevnte Navarro, Caro v d Houzbrugg
og Ross. Hennes avkom i nedadstigende linje har satt spor etter seg i
Grosserbestanden verden over. Hun var en utrolig flott representant for
rasen, og vi kunne vel ikke fått en bedre stammor til våre hunder. Hun
gjorde det
bra
i utstillingsringen, var sunn og frisk og hadde et godt og rasetypisk
temperament, og var til og med med på en norsk kortfilm på -80-tallet.
Kennel Dykjella hadde tre kull, så fulgte flere som bare hadde ett kull.
Kennel Bjerkhaug hadde sitt første kull i 1990 og hadde jubileum i 2005,
20 år med rasen og 15 år med oppdrett. 11 kull har det blitt der etter
hvert, og det er den eneste aktive oppdretteren i Norge pr i dag. I
kennel Grosserheimen har det blitt født fire kull. Flere oppdrettere har
bidratt med ett kull også, ingen nevnt, ingen glemt. De fleste grossere
i Norge i dag er norskfødte, selv om vi har fått inn noen importer også
de senere år, fra Sverige, Nederland Frankrike og USA. Norske hunder har
også bidratt i avlen i andre land, og noen har også blitt solgt til
Sverige, andre er eksportert til Danmark, Finland, England, og USA.
Vanligvis fødes det ett kull i året, noe som er litt i underkant av
etterspørselen.
Organisasjon En periode var antallet oppe i 130, og en uoffisiell klubb ble dannet. Samarbeidet mellom Grosser og Berner var til stede før NBSK (Norsk Berner Sennenhund Klubb) ble dannet, og da det var snakk om å lage en egen klubb, ble grosserfolket spurt om de ville være med, noe de takket nei til, da de antok at Grosseren ville "drukne" i Bernere. Det ble så gjort et forsøk på å starte en offisiell klubb: Norsk Grosser Schweizer Sennenhundklubb - NGSSK, men det var nok for få ildsjeler til å holde hjulene i gang. Noen år uten noen organisasjon fulgte, før vi igjen startet en uoffisiell klubb med et medlemsblad fire ganger i året. I 1999 gikk vi inn i KSS, Klubben for Større Selskapshundraser, der vi fremdeles har vår tilknytning, og rasegruppen er en av de største i klubben. Vi har våre faste aktiviteter året gjennom rundt om i landet, og vårt Romjulstreff er det mest tradisjonsrike, det har vært en avholdt siden 1990. "Vårslepp" er også årvisst, og er en sosial tur med grilling underveis. Vi avholder også jevnlig trekk og kløvturer, uhøytidelige konkurranser, samt uoffisielle utstillinger og Match-show. Søkstrening/begynnerkurs blir satt igang dersom behovet melder seg. Vi har også hatt treff i forbindelse med MH-tester, men mangelen på tester har satt en foreløpig stopper for det.
Grosseren i utstillingsringen Grosserfolket har ikke vært kjent som de ivrigste utstillerne, men noen har vist fram sine hunder jevnt og trutt. Vi har, og har hatt mange norske og nordiske champions, og noen internasjonale, men de store plasseringene har for det meste uteblitt. Noen gruppeplasseringer har det blitt, og det er alltid like moro. Rasegruppa har avholdt noen uoffisielle utstillinger, og et par år har vi vært heldige å få dommerelever eller aspiranter til å dømme oss. I 2005 hadde vi et Match-show i Kristiansand med ikke mindre enn tre godkjente dommere, noe som var veldig inspirerende.
Foto: Lisbet Aarum
Grosser Best In Show! Historisk
ble det i 2004 da Nuch NordUV-02NV-04 Rinaldo av Bjerkhaug også kjent
som Victor ble BIS på KSS-utstillinga med ca 370 deltagende hunder.
Dommer var spanske Javier Sanchez. Victor var så langt vi vet den første
grosser som har blitt BIS her i Norge. En stor dag for alle
grosserentusiaster, og forhåpentlig en inspirasjon for alle som liker å
gå på utstilling, samt en stor hedersbevisning til en flott hund! Det
som har vedvart i alle de årene jeg har hatt rasen, er det gode miljøet
både rundt ringen og på alle treff, og vårt gode miljø er
Jeg tror det sosiale er minst like viktig som eventuelle gode
plasseringer for de aller fleste. Mange norske og norskættede grossere
har gjort det bra på utstillinger i utlandet også, både i våre naboland
og i USA, der grosseren har blitt veldig populær, mye takket være TV-programmet
"Breed All About It" på Animal Planet som blir sendt med jevne mellomrom.
Det "største" en norskættet grosser har gjort, var vel da CH Windrider's
A Timber CGC AAT TT vant spesialen i USA med rundt 160 påmeldte grossere
i 2000. I USA er grosseren en populær show rase, og gruppe-plasseringer
er ganske vanlig, og grosser som BIS er heller ikke uvanlig der.
Helse Grosseren er
jevnt over en sunn hund, og vi har ikke de største helseproblemene her i
Norge. Lite HD og AA, ca 2%, noe mer Osteochondrose (OCD) i
skulderleddet, noe vi føler at vi har kontroll på gjennom
avlsrestriksjoner og rutinemessig røntgen av skuldrene. Arbeidet har
bidratt til å redusere dette fra ca 30% til dagens rundt 11%. Så å si
alle grossere i Norge har blitt røntgenfotografert i hofter, albuer og
skuldre de siste ti år, fra midten på -80tallet ble de røntget i hofter
og albuer.. Det er rapportert om katarakt og PRA andre steder, noe vi
foreløpig ikke har sett her. Avlsdyr blir øyenlyst. Distichiasis er mer
utbredt, det er "ekstra øyenhår" som kan stikke inn mot øyet og irritere.
Entropion og ektropion kan forekomme, men er ikke lenger et vanlig
problem. Mageomdreining og miltomdreining forekommer, men ikke i stor
grad. Epilepsi er også noe som finnes, mer uttalt i enkelte slekter enn
andre, og dermed også noe som tas hensyn til i avlen. Allergier kan
forekomme, og vi har hatt et par tilfeller av Demodikose, men dette og
andre hudproblemer er sjelden. Mange grossere lever til de er 11-13 år,
noe som er en høy alder for en såpass stor og tung hund, mens
gjennomsnittet ligget på rundt 9 år. Norges eldste grosser i skrivende
stund er en ærverdig dame på 12 år.
Sammendrag av rasens standard, FCI-standard No 58 Helhetsinntrykk:
En stor, kompakt og bevegelig hund, med sort grunnfarge, og lysende
rustrøde og hvite tegninger. Harmoniske og vakre proporsjoner. Et
oppvakt, modig og pålitelig vesen. Utholdende, jordvinnende og
regelmessige bevegelser i så vel skritt som trav. Hodet skal være
kraftig, men ikke tungt, avstanden fra snutespiss til stopp er like lang
som fra stopp til nakkeknøl. Skallen er flat og bred, med grunn
pannefure og ubetydelig markert stopp. Neseryggen er rett og bred, med
kraftig snuteparti. Komplett saksebitt. Ørene er middels store,
trekantede og ganske høyt ansatt. Middels store øyne, hasselnøtt- til
kastanjebrune, med et våkent og vennlig uttrykk. Kraftig kropp, middels
lang rygg, med proporsjonene 10:9 i forhold til mankehøyden. Velutviklet
og bredt forbryst. Brede, muskuløse lår, og avrundet kryss. Velvinklet
både i front og
bak. Potene er avrundet og godt sluttet og hvelvet. Halen er temmelig
tung, og rekker til haseleddet. Pelsen er glatt- og korthåret,
tegningene symmetriske, med det røde mellom det sorte og hvite. Annen
bunnfarge enn sort er diskvalifiserende. Hvit nakkeflekk og halskrage er
tillatt. Skulderhøyde: 65-72 for hannhund, og 60-68 for tispe. Se
hele standarden her.
Litteratur:
"Greater Swiss Mountain Dog" A complete and reliable handbook.
ISBN 0-7938-0752-2 Forfatter: James Barton
Utgitt på TFH Publications, Inc.
"An Introduction to the Greater Swiss Mountain Dog"
Forfatter: Shannon Hennigan
Die Schweizerische Hunderassen Forfatter: Hans Räber. Utgitt på Albert
Müller Verlag i Zürich "Sennenhunde" Forfatter: Gerd Ludwig
Oppdrettere |
|
Kennel Bjerkhaug Lisbet Aarum Tlf. 456 15 987 |
Linker |
| Jomantanjo's Kennel, Sverige |
| Nicole Barbe Ponsardin av Bjerkhaug |
| Amasona's Femman "Isak" |